Hopp til innhold


Å prøve noe nytt- helt alene

Å kunne være i ett med naturen når man er på flukt er viktig 😉

Å prøve noe nytt- helt alene

Fredag 4 mai satt jeg meg på toget som skulle frakte meg til Røros. På Røros skulle jeg være instruktør under rollespillet «På flukt», som er arrangert av Røde kors, for å gi norsk ungdom et innblikk i hvordan det er å være flyktning.

Det er første gang jeg har reist på egenhånd og det var ikke bare reisen som var skremmende, men tanken på å komme til Røros og ikke kjenne en levende sjel. Det har seg nemlig sånn at jeg skulle være deltaker på «På flukt» i Fredrikstad i mars, men det ble dessverre avlyst pga for få påmeldte. Men nå har det seg sånn at jeg kjenner en som har vært instruktør «På flukt» mange ganger som lurte på om jeg kunne tenke meg å bli med som hjelper eller instruktør, og det sa jeg ja til. Så jeg pakka sekken full med varme klær og kostymer jeg skulle bruke under rollespillet og satte meg på toget.

Jeg hadde store forventninger, men samtidig var jeg kjempe redd og usikker, for jeg visste jo ikke hva som venta meg. Men det var ikke noe problem i det hele tatt. Jeg ble tatt godt imot på stasjonen og det ble holdt en lang briefing, der alt som skulle skje ble nøye gjennomgått. Og så ble vi satt i gang med å rigge opp kontorer der «flyktningene» skulle registrere seg, gå gjennom tollen og helsesjekk dagen etter.

Lørdag morgen var det tidlig opp for å kjøre rundt å gå gjennom de tre fluktene deltagerne skulle gjennom. Det er to om dagen og en om natten og det er til sammen 20km langt og de skulle gå fra Somalia til Norge. Deltagerne møtte opp, fikk utdelt pass og spillpenger og la på vei. Deres første stopp var på en svær slette der de ble fortalt at leiren deres skulle være. De fikk kjøpt presenninger som de skulle lage seg hjem av og jobba hardt for å få det til å bli så bra som mulig. Men de fikk seg et sjokk da en militær gruppe kom løpende. Jeg var blant disse og vi skrek at de skulle komme seg av gårde, for dette var vårt område. Dette var for å vise dem hvordan det er å få ødelagt noe de selv har lagd eller eier. Så måtte de ut på vandring. Dagflukt 1. De gikk i to timer før de kom til kontorene der en grundig sjekk av bagasjen fant sted. Vi var fire tollere, fordelt på to kontorer og vi tok for oss den ene sekken etter den andre. Dro ut klær, vrengte sokker og soveposer og kastet det på gulvet og tok for oss en ny sekk. Til slutt lå det en stor haug med klær på gulvet og de fikk tre minutter på seg «to clean up this mess». Hele rollespillet foregikk nemlig på engelsk, da det fort kan oppstå missforståelser og lignende pga kommunikasjonssvikt. Så gikk flyalarmen som var en bombealarm og hele bygningen ble evakuert og det var på tide med dagflukt 2.

På denne turen skulle jeg være veiviser for familien Barre, som jeg hadde hørt var ganske vanskelige å ha med å gjøre pga bøse gutter og sutrende jenter. Og det ble ikke bedre da jeg fortalte dem at passende de hadde var falske og at det måtte kjøpe nye av meg for å kunne komme seg til grensen til Jemen. De nye passene var falske så da vi endelig kom til grensen var det ikke akkurat vennlige grensevakter vi ble møtt av. Der ventet det utallige armhevinger, spydige kommentarer og det var mange som begynte å gråte og bare ønsket seg hjem, men alle kom seg gjennom og kom til flyktningleiren «NO hope» der de fikk vann, muligheten til å gå på toalett og en halv kopp med ris. Dette var deres første måltid på 12 timer og vi som var Røde kors hjelpere hørte kommentarer som » Dette er den beste risen jeg noen gang har smakt! Lurer på hvor de har kjøpt den» og » Tror dere at asfalten smaker salt? Sånn at hvis jeg slikker på den kan jeg late som at det er potetgull?» Med andre ord: De var desperate etter mat! De fikk også hvile seg i soveposene for å få tilbake varmen. Men etter to timer måtte de enda en gang evakueres! Og det var på tide med natteflukten. Vi snakket med deltagerne etter rollespillet og det de hadde goder minner fra var nettopp denne natteflukten, for den var SPENNENDE! Familien min ,som denne gang het Ghalib besto av 10 personer, gikk langs en vei da det plutselig kom en bil og ut av den kom det en skrikende mann som jaget oss ut i skogen. Og dette var ingen av deltagerne forberedt på, så de holdt mildt sagt på å tisse i buksa der de løp. Og etter denne hendelsen var jeg ikke nødt til å be dem gjemme seg i grøfta når det kom en bil. De ville helst gå i skogen for at det ikke skulle skje igjen. Og vi var nødt til å gå i skogen en lang stund, for på Røros er det et stort rånemiljø og disse hadde fått vite om flukten og kjørte frem og tilbake ropte og skrek. Jeg som var ny visste ikke at de ikke tilhørte Røde kors, så jeg gjemte meg i skogen og prøvde å finne på en måte å komme oss over veien og inn på en liten skogsvei vi skulle gå på, og da forsvant heldigvis disse bilene. Inne på denne skogsveien hoppet det plutselig frem en mann og på nytt var familien spredd over tusen fjell og da jeg endelig fikk samlet dem igjen manglet jeg én. Vi fant henne i en grøft etter litt leting… Men dette var ikke siste gang jeg skulle miste noen. Vi ble skremt utallige ganger og jeg mista til sammen 3stk og var like redd hver eneste gang! Det er rart hvor redd man kan bli når man mister noen man har ansvaret for, men heldigvis er ikke Røros så stort, så de dukket opp igjen alle sammen. Etter mye gåing kom vi til en skole der deltagerne skulle fylle ut noen skjemaer og få seg litt søvn. Og det var nok på tide, for så slite konfirmanter har jeg aldri sett før!

Dagen etter ble de stilt opp på rekke og kun én av seksti deltagere fikk asyl her i Norge og de andre skulle legge ut på vandring igjen. Noen av dem var redde for at de skulle gå langt, mens andre var sikre på at de bare skulle gå til den videregående skolen som lå 500 meter unna. Men de ble passe redde da vi gikk rett forbi skolen! » NØDBREMS, NØDBREMS, NØDBREMS» ropte den ene etter den andre. Nødbrems er noe alle kan benytte seg av hvis de vil trekke seg, enten hvis de har vondt eller ikke gidder mer. Og da fortalte vi dem at de hadde fullført flukten og at det var mat inne på skolen. Og da fikk de plutselig nye krefter, for du skulle sett de løp!

Inne ventet ikke bare mat, men også spente foreldre. Så du skal ikke se bort ifra at noen felte en liten tåre da de så mammaen og pappaen sin, for de var savna selv om de bare hadde vært borte i 24 lange timer. Spillederen spurte om de hadde hatt det grusomt og alle ropte «jaaaaa» i kor, og de ble det vist et slide show med tankevekkende bilder av små barn, gamle- og syke mennesker var på flukt, mens ” Verden er et vakkert sted, for noen” av Anne Grete Preus ble spilt. Så ble deltagerne spurt en gang til om de hadde det ille, og denne gangen var de litt mer ydmyke. De hadde kanskje ikke hatt det så ille, tatt i betraktning.

Det jeg vil frem til med dette er at vi i Norge har det så altfor godt og det trenger unge mennesker å se! Nei det var feil sagt, for det trenger ALLE nordmenn å se! Vi lever i en velferdsstat og vi er ikke redde for å bli forfulgt eller krenket i vårt eget land, så vi har godt av en liten oppvekker, noe jeg tror disse 60 konfirmantene fikk.

Så helt til slutt vil jeg oppfordre alle til å gjøre noe nytt og spontant. Og helst gjøre dette alene! Man lærer mye om seg selv og man treffer mennesker på en helt annen måte enn du ville gjort om du hadde med deg en venn. Man må være imøtekommende og seg selv for å slippe å gå alene og det er noe jeg tror alle klarer, uansett hvor sjenerte de er. Selv er jeg en utadvendt person som elsker å bli kjent med nye mennesker og i løpet av denne helgen har jeg blitt kjent med mennesker mellom 16-30 år fra Sogndal, Bergen, Trondheim, Sunnmøre, Hurum og mange andre steder. Og jeg har også planer om å ta instruktørkurs til høsten så jeg kan bli med på mange andre spill rundt om i Norge. For dette er noe av det morsomste jeg noen gang har vært med på og oppfordrere som sagt ALLE til å prøve enten dette eller noe annet de brenner for langt inni sjela men ikke har fått rota seg til å bli med på.

Frida Kjellesvig

Publisert i Diverse.

Stikkord: , , .